En dag i mitt vakre, meningsfulle/løse liv.

Esj, jeg forsov meg som vanlig fordi jeg ikke hadde drukket nok vann før jeg la meg (NEI, jeg har enda ikke fått mobil, så jeg har enda ikke vekkerklokke!)

Likevel kom jeg meg opp og gikk til bussen på FIRE minutter, det er faen meg ny rekord. På bussen møtte jeg selvsagt den ufordragelige due. Og hun tvang meg inn i hjørnet av bussen fordi "hun skulle ut først!!" jævla sandsli-kjerring. 

Da due gikk av kom det en skummel stranger som, akkurat som due, skviste meg inn i hjørnet av bussen. 

Han satt i en svart satanistisk jakke (jeg liker ikke folk i svarte klær). Etter han kom han høylytte fyren i rullestol som snakket om bensinstasjoner, regnet og albinogriser.

Da jeg gikk av på nesttun (for å ta bybanen tre minutter til "paradis") gikk jeg inn den første døren på bybanen fordi bussjåføren hadde stoppet bussen fem mil fra bybanen i pissregnet.
Jeg satt meg deretter ned ved siden av en hyggeliutseende thailandsk mann. 

Det skulle jeg aldri gjort. Han stirret på meg som om jeg var en alien (can't blame him though) gjennom tynne, skrale kinaøyne. Som om ikke det var plagsomt nok beveget han beina opp og ned i hurtig tempo, som om han prøvde å hypnotiserte meg. Du ser kanskje for deg en søt liten japaneser med kinahatt, små øyne, masse rynker og en smilende munn. 

Han så ikke slik ut i det hele tatt. Han var sikkert 150 høy, småfeit, han smilte riktignok, men ikke et normalt smil. Dessuten hadde han på seg allværsjakke (HVEM FAEN GÅR I ALLVÆRSJAKKE?!!!) og oransje flis-hansker, jeg kødder ikke engang. Akkurat da var jeg for første gang takknemlig for at jeg kun skulle ta bybanen i tre minutter.

Jeg gikk ut i regnet, jeg liker å stå i regnet, for det e det vi gjør, vi står i regnet. "Eg står i regnet" one of the best fuckings songs ever fuckin made. Jeg kom på skolen og møtte et ondskapsfult menneske med mord i blikket. Det var the one and only... Papa C!

Hun kikker opp på meg og fniser av mitt redselsfulle "hei". Jeg er livredd, alle er livredde. Hun holder sigaren mellom pekefingeren og tommelen. Hun smiler ondt med øynene mot meg, men det er ikke et gledelig smil. Det er aldri et gledelig smil fra Papa C. Hun er ond som natten er lang, spesielt etter en pose med pomfi og en gigantisk(!!) bakt potet.

Hun tar kvelertak på seg selv igjen, mens hun stumper sigaren i trynet på meg. Jeg kan ikke gjøre annet enn å akseptere det. 

Anyways, så måtte jeg lide meg gjennom to timer med religion. Og som om man ikke må lide nok i religionstimene, holdt jeg seriøst på å dø.
Jeg hadde egentlig tenkt å avslutte innlegget her for jeg trodde jeg hadde opplevd nok ubehageligheter i dag... men neida! Jeg åpner dasslokket og der sitter det en svær forbanna frosk! Den var ca like stor som en gigantisk bakt potet!! ÅÅH! Dette er den verste dagen jeg noen gang har hatt i hele mitt enbårne liv. Verre enn den dagen jeg mistet knappen på kåpen min, hadde utegym i regnet og ble utestengt fra bybanen og bestemte meg for å gå til nesttun fra paradis. Til og med verre en 18-års dagen min da jeg satt i tre timer å ventet på pappa som skulle hente meg på skolen fordi han skulle den veien likevel og jeg hadde verken mobil, penger eller busskort. Verre enn begge de dagene til sammen.
Jeg vil bare legge meg og våkne i morgen av å ha drukket for mye vann (vekkerklokken min) og gå på dass og kikke inn i øynene på en livredd frosk. Jeg har lyst til å bare trekke ned, men jeg føler jeg har vært ekstra hyklerisk mot min tro i det siste ved å skrike på due etter biff...
Fuck it! Bad karma's a bitch.
Dette er en kristen frosk velger jeg å tro, så før han myrdes, må han døpes.
Jeg velger å døpe frosken Mathias Nordvik. Mathias, hvil i fred. Du kommer antageligvis ikke til å komme til himmelen, but then again, who does anyway..?