Livet?

Jeg har begynt å lure, etter snart 13 år på skole, om det er mer til livet enn skole. 

Vi får hele tiden høre at vi ikke må ha mye fravær fordi ellers kommer vi ikke inn på videre studier. Vi må heller ikke ha dårlig orden eller oppførsel, for det er det første arbeidsgiveren ser på når han skal ansette en. 

Og så må vi hvert fall ikke ha dårlige karakterer for ellers kommer vi oss ikke videre i livet. 

Gang på gang får jeg høre at det ikke er bra nok. Uansett hvilken karakter jeg får er det ikke bra nok i mine foreldres øyne. Akkurat som at de var så jævlig mye bedre enn meg på skolen.

Får jeg en femmer eller en fem pluss, får jeg likevel høre "jaja, du hadde nå greid en sekser. Det handler kun om vilje."

Ja, det handler kanskje bare om vilje, or det er kanskje nettopp alle får forskjellige karakterer i forskjellige fag. 

Det er forskjellig hva som interesserer folk. Noen vil nok synes biologi er det mest bortkastede faget som finnes, mens en annen vil mene det er kjempe interessant. Og det er ingen tvil om at det er lettere å få en god karakter i et fag som faktisk interesserer en.

Derfor må jeg spørre meg selv: "Er jeg mer enn karakterene mine?"

Pappa vil nok mene nei. 

De sier de kun vil det beste for meg. Men hvis de virkelig ville det beste for meg ville de sluttet å dømme meg for karakterene mine og støttet meg så jeg finner de tingene jeg elsker med livet. For det er vel det viktigste?

Men er det slik at hvis jeg "feiler" nå på siste året, at jeg vil være dømt resten av livet? At uansett hvor jeg går vil alle be meg ryke og reise pga. noen dumme karakterer jeg fikk når jeg var 18 år og ung og dum?

Noen ganger ser jeg at jeg skulle begynt å bry meg om skolen tidligere, men det er vel ikke for sent enda?

Jeg kan vel enda gi alt jeg har og fullføre med middels gode karakterer og et sykt fravær (bokstavelig talt).

Selv om jeg ikke rakk prøven jeg skulle ta igjen(!) i dag morges... i religion (det største bullshitfaget noensinne), så har jeg tross alt nesten syv måneder igjen.

Jeg har vel en sjanse.

Og uansett om snittet mitt lander på en femmer, vil jeg bli lykkeligere av den grunn? Vil jeg tenke at endelig kommer alle mine drømmer til å bli sanne og at jeg er sikret resten av livet?

Uansett hvilke karakterer jeg går ut av videregående med aner jeg ikke hva jeg vil studere, eller om jeg vil studere, eller når jeg vil studere, om jeg i det hele tatt vil studere!

Folk (voksne) blir ofte overrasket når de spør meg hva jeg skal etter videregående og jeg ikke svarer som en androide, "studere". De er kanskje redd for min framtid og at jeg aldri vil bli noe.

Jeg vil finne meningen med livet.

Jeg vil finne det som gjør at jeg glemmer alt annet (se på TV?).

Finne de gledene i livet som jeg elsker høyere en noe annet (sove? Spise?!)

Oppleve og se alt, så når jeg blir gammel og grå, kan se tilbake og tenke på hvor utrolig rikt livet mitt har vært.

Finne og oppfylle de drømmene som gjør at når jeg synger på siste verset kan se lykkelig på mine barnebarn (med usedvanlig gode gener selvsagt) og fortelle dem meningen med livet.

Men hva om jeg aldri blir noe. Hva så? Vil jeg likevel være noe. Ikke hva som helst heller egentlig.

Jeg vil være en rar og ukomfortabel jente med pannelugg på midten av hodet (jeg fant det ut i går, selv om det ikke er mulig å se det, med mindre man virkelig går inn for det), som banner som en bryggesjauer og som pular din mor.